Gå til innhold

Dazed And Confused

  • innlegg
    11
  • kommentarer
    144
  • visninger
    665

Pearl Jam

Dazed

visninger

Mange har sikkert oppfattet at jeg liker Pearl Jam. Jeg skrev en lang presentasjon av bandet borte på det andre forumet, som jeg har fiklet litt på, og nå presenterer her også. Håper noen får glede av den. :) Ikke så mye bilder foreløpig, men jeg fyller muligens på med bilder og videoer etter hvert, og muligens redigerer jeg videre på artikkelen også. ;)

 

Pearl Jam

 

1: Forhistorien:

 

PJ-1991.jpg.4805ec16ded8aa8f6556cbe9b4e7b026.jpg

 

I Seattle på åttitallet var undergrunns-musikkscenen stor og vital, og så seg selv som en slags "underdog" i forhold til musikkmiljøene i f.eks. California og på østkysten. Den besto av en mengde band som var inspirert av musikk fra alle mulige sjangre. Metal, punk, pop, funk, etc... De som spilte i disse bandene, var gjerne publikum på hverandres konserter, kompiser og støttespillere for hverandre, i motsetning til "konkurransen" mellom band i LA og NYC. Som Cameron Crowe sa det: Ungdommen i Seattle var vant til å sitte mye innendørs, på grunn av dårlig vær, og både spille og høre på musikk.  Det er sikkert noe sannhet i det.

Band fra dette miljøet blir ofte omtalt som sjangeren "Grunge". Sjangeren som drepte "Hair Metal". Et meningsløst begrep laget av musikkpressen, for å putte en haug med varierte musikere i en stor sekk. Det eneste de alle har til felles er at de har sitt opphav i Seattle og spilte alternativ/undergrunns-musikk. ...mer eller mindre. Band som omtaler seg selv som "grunge" er gjerne etterdiltere og wannabees, men når jeg heretter likevel bruker begrepet, mener jeg altså noe sånt som "alternativ rock fra Seattle fra sent på åtti-, og første halvdel av, nittitallet".

I et band ofte ansett som det første grunge-bandet (sic); Green River[1], spilte Jeff Ament og Stone Gossard, Sammen med Mark Arm og Steve Turner. I 1987 ønsket Ament og Gossard at musikken skulle ta en noe mer kommersiell retning enn det Arm og Turner så for seg, så Green River splittet opp, og Stone Gossard og Jeff Ament ble med i Mother Love Bone[2]. Bandet til Andrew Wood, en ekstremt karismatisk vokalist som var "superstjerne" allerede på gutterommet. Mark Arm og Steve Turner startet bandet Mudhoney[3].

Mother Love Bone var på vei mot sitt store gjennombrudd, og hadde (etter en EP) akkurat gitt ut sin første LP, "Apple", da Andrew Wood døde av en overdose i mars, 1990. Dette slo selvsagt beina vekk under Gossard og Ament, og i alle fall sistnevnte vurderte på denne tiden å bare gi opp alt som hadde med musikk å gjøre. 

Heldigvis ga ingen av de to opp, og noen måneder senere, sendte de ut en demotape med tre instrumentale låter Gossard hadde skrevet. Spilt inn med hjelp av Soundgarden[4]-trommis Matt Cameron, og en gammel kompis av Stone - en fantastisk gitarist - Mike Mccready, som nettopp hadde flyttet tilbake til Seattle fra LA, der han hadde mislykkets i å slå gjennom med bandet sitt, Shadow[5]. De sendte den til sine kontakter, venner og nettverk. (Demoen omtales som "Momma-Son-demoen.) Blant annet til tidligere trommeslager i Red Hot Chili Peppers[6], Jack Irons. Han ga demoen videre til en venn, som var vokalist i Bad Radio[7], et annet funk metal-band fra San Diego. En ung surfer med deltidsjobb på bensinstasjon, ved navn Eddie Vedder. Han laget tekster til låtene, spilte inn vokalsporet på dem, og postet kassetten tilbake til Gossard Og Ament. Disse låtene ble senere kalt "Alive", "Footsteps" og "Once".

Gossard og Ament ble imponert av Vedders kassett, og sendte han tvert en flybillett, og han landet i Seattle 13. oktober 1990, der de hang og spilte sammen i en ukes tid, sammen med Mike McCready samt trommeslager Dave Krusen, som også hadde blitt rekruttert vha. demoen og påfølgende auditions. Etter en uke hadde de startet bandet "Mookie Blaylock", og spilte sin første konsert[8], 22. oktober, på Off Ramp Café[9] i Seattle. Bare ni dager etter at de traff Eddie for aller første gang. 

I den samme perioden hadde Soundgarden-vokalist Chris Cornell spurt Stone og Jeff om de ville være med å spille inn en plate med låter han hadde skrevet som en hyllest til deres tidligere bandleder fra Mother Love Bone, Andy Wood, som Cornell hadde delt leilighet med, sammen med Matt Cameron og Mike Mccready. Selvsagt ville de det. Eddie vedder ble også med som backing-vokalist. Dette førte til at en aldeles fantastisk, selvtitulert, plate fra bandet som ble Temple Of The Dog[10] ble gitt ut i april 1991.

....To be continued.

1: https://www.youtube.com/watch?v=xXpY9qsT584
2: https://www.youtube.com/watch?v=VaeLgJzNTAY
3: https://www.youtube.com/watch?v=_nGsT_qFMBs
4: https://www.youtube.com/watch?v=j0xosEFe8Ik
5: https://www.youtube.com/watch?v=zpChP_zq0Hw
6: https://www.youtube.com/watch?v=aU9zZxvrAro
7: https://www.youtube.com/watch?v=IjI9XzMHVdk
8: https://www.youtube.com/watch?v=rS039YiIdcg
9: http://historylink.org/File/11003
10: https://www.youtube.com/watch?v=VUb450Alpps

 

 

2: Begynnelsen

 

PJ-Ten.jpg.f0db2c3179de5326be39e890b182c69d.jpg

 

Mookie Blaylock fikk platekontrakt med Epic Records, og gikk i studio sammen med produsent Rick Parashar, som Stone Gossard og Jeff Ament (som fremdeles i noen år var bandets "kreative ledere" før sjenerte og tilbaketrukne Eddie Vedder ble skikkelig varm i trøya og komfortabel med suksessen) kjente fra Temple Of The Dog-innspillingen. De hadde et knippe med låter klare, skrevet på samme måte som Momma-Son, ved at Gossard skrev musikken og Vedder tekstene, mer eller mindre improvisert. Tekstene var ikke akkurat feststemte og lystige, med temaer som hjemløshet, skytevåpen, abort, depresjon, vanskelig barndom, etc. De ble levert med en overbevising og en nerve som hadde blitt ganske uvanlig i amerikansk mainstream-rock på den tiden. De var ferdige i studio på en måneds tid, i London Bridge Studios i Seattle. Miksen er veldig "datert", og høres ut slik hardrockplater på den tiden gjorde. Masse reverb og effekter. I ettertid har bandet sagt at de nok aldri var spesielt fornøyd med lyden på plata, og den ble remikset for noen år siden. ...Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. 

I tiden mellom innspillingen og da plata kom ut, viste det seg at navnet Mookie Blaylock allerede var tatt. ...Av basketballspilleren Mookie Blaylock. Bandet byttet navn til Pearl Jam.

Dave Krusen slet med alkoholproblemer, og innså sammen med bandet han ikke kom til å fungere, så han sluttet i Pearl Jam og sjekket seg selv inn på rehabilitering. Pearl Jams første trommeslaggerbytte var et faktum, og Matt Chamberlain tok over stikkene i en periode, mens bandet reiste rundt på spillejobber i månedene før plata skulle utgis. Han hadde akkurat avsluttet et par års turnéliv med sitt forrige band, Edie Brickell And The New Bohemians[1], og bestemte seg for at det orket han ikke en gang til. Han hoppet av og fikk ny jobb som studiomusiker i Saturday Night Live på MTV. Han kontaktet kompisen sin, Dave Abbruzzese for å foreslå at han overtok plassen, og dermed fikk Pearl Jam sin tredje trommeslager.

Så ble Pearl Jams debutplate endelig sluppet, i august, 1991. Den ble kalt "Ten". (Forøvrig Mookie Blaylocks draktnummer i New Jersey Nets.)

 

Låtene på plata har strengt tatt ikke alt for mye til felles med de mer "grønsj" grunge-bandene, men er inspirert av klassisk rock og hardrock som Zeppelin og Hendrix, like mye som noe annet. Etter min mening har ikke plata ett eneste svakt spor, står seg like bra og er like frisk og vital hver gang jeg hører den nå, som den gjorde da jeg hørte den første gang og ble "slengt i veggen" av den i 1991.

Plata fikk en litt treg start mtp. salg, men i løpet av 1992 hadde det mildest talt tatt seg opp, og den lå på billboard topp 100 fra mai 1992 og i FEM ÅR fremover! Pr. i dag har den solgt til 13x platina med 10 millioner kopier solgt bare i USA, og er fremdeles bandets største salgssuksess.
 

Så: Anbefales! 

Pearl Jam er som kjent først og fremst et "live-band", og sa selv i intervjuer på den tiden at det viktigste med å få gitt ut et album var at da fikk de reise på turné.  Det er jeg villig til å tro på, etter å ha sett dem live noen ganger, og opplevd energien og kjemien mellom dem og publikum.

Pearl Jam hadde også små roller, sammen med mange andre fra musikkmiljøet i Seattle, i Cameron Crowe's (middelmådige) romantiske komedie/drama, "Singles", som har blitt en kultfilm på grunn av det FANTASTISKE soundtracket, og fordi den delvis også handler om musikkscenen i Seattle. Vedder, Gossard og Ament spilte seattle-bandet "Citicen Dick".  De bidro selvsagt også til nevnte soundtrack.

16. mars 1992 stilte Pearl Jam opp på MTV Unplugged[2]. Også en minneverdig konsert, senere utgitt på DVD.

1: https://www.youtube.com/watch?v=3M5dz0K-rJg

2: https://www.youtube.com/watch?v=VmeZ3kOgIOE

 

 

3: Den vanskelige oppfølgeren

 

PJ-Vs.jpg.06c0890f844b78afda7804dae852063d.jpg

 

Medlemmene i Pearl Jam hadde i løpet av et års tid gått fra å spille på små klubber og utesteder for et par hundre mennesker, til å spille på arenaer og festivaler med titusenvis av folk i publikum. De gjorde alt som rockestjerner "skal gjøre": Ga intervjuer, festet, stilte opp på TV, og turnerte ekstremt i to-tre år. De lot seg overtale til å spille inn musikkvideoer og var med på alle marketing-stunt plateselskap og promotere fant på. Det viste seg å bli for mye, og de taklet ikke helt alt den ekstreme suksessen. Spesielt ikke Eddie Vedder. 

Da de gikk i studio for å spille inn oppfølgeren til "Ten", kostet plateselskapet på dem et skikkelig luksus-studio, selv om bandet hadde bestemt seg for å trappe ned alt det "kommersielle" rundt badet og musikken. De skulle gi færre intervjuer, være minst mulig i media, ikke lage musikkvideoer og i det hele tatt være mindre synlige. De ville levere musikken rett til fansen uten mellomledd. Både på plate og "på veien".

Bandet følte en del press og stress rundt det å lage en oppfølger til braksuksessen fra 1991, og prosessen var visstnok ikke helt enkel. Vedder hevdet at studioet, The Site i Nicasio, California, var alt for komfortabelt til å lage en rockeplate i, så han begynte å sove på gulvet i badstuen og i bilen sin parkert på gata i San Fransisco. Artistnykker, andre issues? Whatever.  

Uansett fikk de for første gang med produsent Brendan O'Brien[1], og han fikk dem til å spille "live" i studio, og gjøre ferdig hver enkelt låt, med miks og alt, før de gikk videre til neste. Sangene ble til i stor grad gjennom jamming og eksperimentering der og da.

Det endte godt, og plata har et "råere", mer hardtslående, rett i fleisen-uttrykk enn "Ten", og bandet selv var svært fornøyde med resultatet. Låtmaterialet er glitrende, og "Vs", som plata ble hetende (etter nesten å ha blitt kalt "Five Against One") er nok min favoritt blandt Pearl Jam-albumene, hvis noen tvinger meg til å velge.  Ikke mer "happy go lucky"-tematikk enn på Ten heller, med tekster om mishandling, rasisme, politikk, våpenpolitikk, etc... 

 

Vs ble sluppet 19. oktober, 1993, og solgte intet mindre enn drøyt 950.000 kopier på FEM dager. (Jeg var nok mer mainstream i musikksmaken enn jeg trodde i 1993.)  Plata har til nå solgt 7 ganger til platina (over 6 millioner kopier) bare i USA, og lå på nr.1 på Billboard-lista i fem uker. De hadde ikke helt klart å ta knekken på populariteten sin enda. 

 

En lang og ganske ufruktbar kamp mot høye billettpriser og konsertarrangører som utnytter unge fans med høye billettpriser, begynte under Vs-turnéen, da Pearl Jam innførte makspris på konsertene sine, og senere etter å ha blitt forferdet over hvor mye ticketmaster[2] la på prisen på konsertene sine, startet en boikott mot Ticketmaster og tok dem til justisdepartementet med beskyldninger om "monopolistisk og konkurransefiendtlig oppførsel" som utnyttet fansen. Saken ble droppet, selv om justisdepartementets komité "anerkjente problemet".

 

....Meeeen, i alle fall. Pearl Jam avlyste sommerturnéen sin i 1994 i protest, og fortsatte å boikotte Ticketmaster. De ville kun spille i lokaler der Ticketmaster ikke hadde eksklusive avtaler, og veldedighetskonserter i store arenaer som var et smutthull. Dette viste seg å ikke gjøre det lett for bandet, eller de som ville se dem, og var starten på en vanskelig periode.


1: https://en.wikipedia.org/wiki/Brendan_O'Brien_(record_producer)
2: http://ultimateclassicrock.com/pearl-jam-sues-ticketmaster/

 

 

4: Friksjon?

 

PJ-Vitalogy.jpg.a922657498643588ef4ede73e9b762f1.jpg

 

Låtene til Pearl Jams tredje album ble stort sett skrevet i turnébussen under Vs-turnéen, og innspilt i pauser i samme turné, litt her og litt der. Bandet og produsent Brendan O'Brien gjorde ferdig albumet i Bad Animals Studio i Seattle etter at turnéen var over. Albumet var ferdig tidlig i 1994, men Epic ville drøye litt med utgivelsen, i tillegg til at bandets "kamp" mot Ticketmaster skapte forsinkelser, så "Vitalogy" ble sluppet først på vinyl, 22. november, 1994, og så på CD to uker senere.

Plata er vesentlig mer eksperimentell enn de to første, med noen raske rockelåter og punk-inspirasjon, noen "ballader", og en del rariteter. Den solgte som det veritable varme hvetebrødet uansett, og solgte også nesten 900.000 kopier den første uken etter at CD-en kom. Vitalogy har solgt til fem ganger platina i USA.

 

Det var mildest talt noen gnisninger internt i bandet i denne perioden. Mest tydeliggjort ved at Dave Abbruzzese fikk sparken eter at innspillingen av plata var ferdig, på grunn av "politiske uenigheter", kjemi, og at Stone Gossard etter sigende sluttet å være en slags meklingsmann innad i bandet. Gossard selv, som til nå hadde fungert som "bandleder", hadde allerede før Vs. gitt ut en plate med sitt sideprosjekt "Brad"[1], og vurderte i denne perioden å slutte i bandet. Han har sagt at bandet hadde problemer med å samarbeide, og låtene ble til i hui og hast gjennom jam sessions før innspillingene. Eddie vedder, som i tillegg til å ha begynt å bidra mye mer til låtskrivingen og som en tredje gitarist i bandet, overtok mer og mer som den som hadde siste ord i avgjørelser om musikken og hadde ...eh, "kreativ kontroll". Mike McCready sjekket seg inn på rehabilitering for kokain- og alkoholmisbruk under produksjonen av Vitalogy.

 

Eddies gode kompis, Jack Irons, opprinnelig trommeslager i Red Hot Chili Peppers (Han med demoen i kapittel 1.) steppet inn som bandets fjerde trommis, og ble heldigvis en vitamininnsprøytning for Pearl Jam.

Musikken på Vitalogy er mer nedstrippet og naken - men fremdeles til tider aggressiv, samtidig som det er en del eksperimentelle ting (feilskjær?) her. Tematikken går mye på press og stress ved å være i et kjent band og miste privatlivet når man (Vedder) egentlig ikke er bygd for å takle det. Pearl Jam kjører i alle fall sin egen stil, hele veien. 

 

Pearl Jam ble kjent med Neil Young[3] (eller "Uncle Neil", som de kaller han) allerede i 1992, da begge spilte på "BobFest", en hyllestkonsert til Bob Dylan. Han ble en viktig støttespiller i denne perioden, kanskje spesielt for Eddie Vedder, som snart fikk bedre tak på hvordan han skulle balansere suksess, kjendisstatus, jobb og privatliv. Onkel Neil tror jeg var en avgjørende faktor for at Pearl Jam kom seg videre. Pearl Jam var også bandet til Neil Young under innspillingen av, og turnéen for plata hans, Mirror Ball[2] fra 1995.

Turnéen med Vitalogy var et kapittel for seg. Både det praktiske, økonomiske og logistiske var et mareritt, siden bandet hardnakket tviholdt på boikotten sin av Ticketmaster. I tillegg ble Vedder syk mot slutten av turnéen, og resten av showene ble avlyst. Bandet har senere sagt at det på det tidspunktet ikke egentlig handlet om musikken for dem, og at de var så sta at de nærmest hadde ødelagt karriéren sin. Noen av konsertene i USA som ble avlyst, ble flyttet til senere samme høst.

Pearl Jam som hadde ytret ønske å bli mer obskure og mindre populære siden 1993, hadde nesten oppnådd målet. Ikke sikkert det var helt slik de hadde tenkt seg det.

 


1: https://www.youtube.com/watch?v=EdcpC0gShss
2: https://www.youtube.com/watch?v=oo-4viCN_w4

3: http://thrasherswheat.org/jammin/pj.htm

 

 

5: Holder ut...

 

PJ-NoCode.jpg.a81f05c2c0e81e0a4d5abadc778c7a89.jpg

 

Etter Vitalogy-turnéen, begynte PJ å jobbe med sin neste plate ved Chicago Recording Company, i en pause mellom konsertene som ble utsatt da Eddie ble syk i løpet av nevnte turné. Sammen med sin nå faste produsent, Brendan O'Brien. Litt senere brukte de en uke på å spille inn låte "Off He Goes" (som handler om Neil Young), i New Orleans. Resten av plata spilte de inn i Stone Gossards eget Litho Studio i Seattle. Brendan O'Brien gjorde miksingen og resten av jobben i sitt studio, Southern Tracks.

 

Samarbeidet i bandet var fremdeles ingen dans på roser, og siden de ikke fungerte så godt sammen, brukte de en del tid hver for seg i studio, og uten hele bandet til stede. Jeff Ament fikk faktisk ikke vite om at de hadde begynt arbeidet med innspillingen før flere dager inn i prosessen. Han sa senere at han ikke følte seg spesielt involvert i denne plata på noen måte, og nå var det hans tur til å vurdere å droppe hele bandet. Mest på grunn av at det nå var Eddie Vedder som tok de fleste avgjørelsene i bandet, i stedet for Ament og Gossard, slik det var i starten. Entusiasmen over å være en del av bandet var ganske fraværende hos mesteparten av det da de startet innspillingen denne gangen.

Sangene ble laget mye "der og da", basert på idéer og fragmenter de enkelte bandmedlemmene hadde med seg. Eddie Vedder gjorde låtene ferdig, og skrev tekster som ble lagt på til slutt.
 

Da plata var ferdig, hadde humøret i bandet steget betraktelig. Delvis på grunn av den fremdeles nye trommisen, Jack Irons, som oppmuntret dem til å snakke sammen og motiverte dem til å fokusere på musikken.

Den fjerde plata ble altså hetende "No Code", (En symbolsk tittel. "Vinn eller Forsvinn". Funker det ikke nå, så "do not resuscitate"!) og ble sluppet 27. august, 1996. Den er veldig annerledes enn de første platene, i det at den er full av garasjerock, inspirasjon fra world music og musikk fra østen, og inneholder noen svært rolige "ballader". Bandet eksperimenterte mye mer med denne plata enn selv på den forrige, Vitalogy. Den inneholder til og med en sang Eddie skrev som vuggevise til Jack Irons' sønn.  Tekstene er ikke lenger så mørke, men handler vel egentlig mest om "å finne seg sjæl".  Stone Gossard synger på ett av sporene denne gangen. "Mankind", som han også har skrevet teksten til.

 

Plata solgte dårligere enn de tre forrige, men ikke akkurat dårlig. Den solgte 365000 kopier den første uka, i har solgt til platina i USA, med 1,8 millioner eksemplarer. No Code var nr. 1 på Billboard Top 200 i to uker i 1996. Dette var den siste plata deres på en stund som ble Nr 1 på den lista.

Den inneholder, for protokollen, selvsagt mye bra musikk likevel! ;)

 

Det må også nevnes at da Mike McCready sjekket inn på rehabilitering under Vitalogy-innspillingen, møtte han bassisten John Baker Saunders, og sammen med han startet han bandet Mad Season[1], som sideprosjekt. De fikk med kompisen, Alice In Chains[2]-vokalist Layne Stayley, delvis fordi de håpet at å henge med nå edru og "rene" musikere, ville motivere han til å ta tak i sine egne narkotikaproblemer. (Sånn gikk det ikke, men det er en annen, trist, historie.) Plata de spilte inn i 1995, "Above", er en plate jeg anbefaler så varmt det går an! 

Pearl Jam tok med den nye plata ut på veien igjen, og gjenmnomførte en europa-turné og bare en liten USA-turné, pga. Ticketmaster-boikotten som bandet fremdeles insisterte på å opprettholde. Fansen begynte etter hvert å klage på de dårlige konsertarenaene, og det gikk utover motivasjonen i bandet også, som ikke fikk spille de konsertene de faktisk ønsket å spille.

Men, nå skulle det snart snu...

1: https://www.youtube.com/watch?v=Fm72DPJCX58
2: https://www.youtube.com/watch?v=Nco_kh8xJDs

 

 

6: Oppad og fremad!

 

PJ-Yield.jpg.005c00f3527db0afbdd456a5be77584e.jpg

 

Nå begynte endelig den vanskelige perioden å ta slutt. Stone og Jeff hadde alltid en tanke om å ha et band som varte, og dét gjorde nok at bandet holdt sammen lenger enn det som kanskje kunne forventes med den stemningen som hadde rådet en stund. Heldigvis! Nå, etter at både innspillingen av, og den korte turnéen til No Code var unnagjort, begynte Pearl Jam å føle seg som et band igjen. Et der de trivdes og som de hadde moro av å være med i. 

 

Mye av gnisningene bandet hadde opplevd skyldtes nok det at Eddie Vedder hadde "overtatt" bandet litt. Nå fant de heldigvis en dynamikk og en rytme som alle trivdes med. Alle kunne nå bidra og delta, og var like delaktige i å lage låtene og styre hvordan de endte opp. Eddie trakk seg litt tilbake, og lot alle bidra på lik linje. Jobben med den neste plata var mer et samarbeide mellom hele bandet. De spilte på lag igjen. Endelig! Sammen tok de dessuten en avgjørelse om å slutte å bare gjøre det som var forventet av dem og det de "burde" gjøre, og heller begynne å gjøre det de hadde lyst til! Smart! 

Denne gangen tok de seg bedre tid, og satt ingen tidsfrister. De spilte og øvde sammen. Fem musikere i et shabby lokale, som laget den musikken de følte for. Det resulterte etter noen måneder i Pearl Jam's femte album, "Yield". Plata ble innspilt i Studio X og Studio Litho, begge i Seattle, og mikset av Brendan O'Brien i hans studio, Southern Tracks. Dette var det siste O'Brien gjorde for Pearl Jam - i alle fall som produsent, - på en stund.

Yield ble sluppet 3. februar, 1998. Den har solgt til Platina, med ca. to millioner eksemplarer. 

 

Det ble gitt ut en DVD, "Single Video Theory"[1] om prosessen rundt innspillingen av Yield.

Musikken på Yield er mer "rett frem rock" enn før, og med mer "tilgjengelige" låter enn på de to tidligere albumene, Vitalogy og No Code. Den fikk stort sett gode kritikker da den kom, og jeg holder den høyt. Plata er mer lik de to første skivene, men uten typiske "anthems". De er heller erstattet med kort og kontant garasjerock. ...Og noen rolige låter, naturligvis. Den er jo dessuten plata som reddet Pearl Jam. 

Pearl Jam satt opp en turné i Nordamerika og Oseania etter utgivelsen, og disse konsertene var fullsatte og vellykkede. Bandet var og hadde alltid vært et live-band, og det at de hadde en så fantastisk kjemi på scenen, både mellom seg selv og med publikum, var sikkert med på å holde dem sammen også gjennom den tøffe perioden. 

 

Etter denne kjappe turnéen, bestemte Jack Irons, som var en familiemann, at han ikke hadde kapasitet til å turnére, og sluttet i bandet. Pearl Jam, som hadde planlagt en stor sommerturné, var plutselig i behov for sin femte trommeslager! Etter en liten brainstorming, bestemte de seg for å ringe sin gamle kompis, Matt Cameron (som spillte på demoen til Stone og Jeff i 1991, samt i Temple Of The Dog), fra Soundgarden, som nå var oppløst. Eddie ringte han og spurte: "Hei, har du noen planer for sommeren?"  Det hadde han heldigvis ikke, og han ble med som, til å begynne med, midlertidig trommis.

Pearl Jam's konserter er kule på den måten at hver eneste en er forskjellig, og man vet aldri hva man får se eller høre. De spiller gjerne i to og en halv til tre timer, og settlistene blir laget i siste liten, nærmest under soundcheck. De spiller ikke det samme settet to ganger, og derfor er det ganske vanlig at ivrige fans går på mange konserter på samme turné. Veldig kult, som sagt, men det gjorde det ikke lett for Matt Cameron, som måtte lære seg 80 låter eller deromkring på at par ukers tid.  Heldigvis er han en genial trommis, så det gikk fint.  Cameron er ikke bare en som holder takten i bandet. Han SPILLER trommer!  Han ble snart permanent medlem i bandet, og denne besetningen er den Pearl Jam har fremdeles. (Mer eller mindre, men det kommer vi tilbake til.)

På sommerturnéen i USA i 1998, gikk PJ tilbake til å bruke Ticketmaster til billettsalg/konsertarrangør, for å gjøre det lettere for fansen, og for å kunne spille bedre konserter på bedre arenaer. Man må svelge noen kameler innimellom.  Etter turnéen ga bandet ut plata "Live On Two Legs"[2] med utvalgte låter fra konsertene.

Nå var altså Pearl jam på en oppadgående kurve.... Så lenge det varte...


1: https://www.youtube.com/watch?v=aeX9WYaM5uo
2: https://www.youtube.com/watch?v=NkzaEvBwZo0

 

 

7: Tragedie!

 

PJ-Binaural.jpg.b8e99f8264247a76425fabff91b518d9.jpg

 

Etter en omfattende turné med sitt forrige album, Yield, tok Pearl Jam først noen måneder fri, før de satte i gang å jobbe med sin neste plate, høsten 1999. Prosessen var litt som et puslespill, der alle hadde laget sine egne forslag og påbegynte låter på egen hånd, og når de kom sammen i studio, jobbet de med å sette bitene sammen til komplette låter og et helt album. Albumet ble "Binaural". Pearl Jam's sjette. Det ble sluppet den 16. mai, 2000, på Epic Records.

For første gang på lenge brukte de ikke Brendan O'Brien som produsent, men hyret inn Tchad Blake[1], som er kjent for å bruke "binaural"[2] innspilling ganske mye. Så også her, på flere av låtene på plata. Denne plata også ble spilt inn i Stone Gossards Studio Litho, og så først mikset av Tchad Blake i Sunset Sound Factory i Los Angeles. Bandet var ikke helt fornøyd med lyden på de mer rocka låtene, så da ble Brendan O'Brien litt med denne gangen også. Han remikset noen av låtene, og stokket om på rekkefølgen låtene skulle ha på plata. 

 

Jobben med Binaural gikk heller ikke helt smertefritt for seg. Eddie Vedder fikk "skrivesperre" i en periode, og slet med å skrive tekster, og Mike McCready sjekket inn på rehabilitering (igjen) for pillemisbruk. (McCready lider av Crohns Sykdom.) Skrivesperren til Ed løsnet først da han plukket opp en Ukulele og begynte å leke med den mens han jobbet. Ukulelen har han vært en nær venn av siden.  Spesielt på soloplatene sine, men de kommer vi tilbake til. Det tok også litt tid for bandet å bli kjent med Matt Camerons spillestil og tilpasse seg den. Men nå funket i alle fall samarbeidet noenlunde, og bandet trivdes.

Musikken denne gangen var igjen ganske eksperimentell. De gjorde et poeng av å ikke være for "lettvinte" i musikkstilen, tror jeg. Det heller både mot psykedelisk rock/"art rock", "post punk" og andre stilarter, men det er heldigvis en god del kjappe rockere på denne også. Det må innrømmes at Binaural nok er det Pearl Jam-albumet jeg spiller minst. Likevel har det fått flotte kritikker, og må sies å være et veldig godt album. Det skal bare så mye til å nå opp til bandets andre skiver! 

 

Binaural var det første albumet fra Pearl Jam som ikke har solgt til Platina i USA. Det har "bare" solgt til gull.

I perioden rundt og etter dette albumet, jobbet flere av bandmedlemmene også med sideprosjekter. Jeff Ament ga ut sin andre plate med sideprosjektet Three Fish[3], Matt Cameron hadde sitt Wellwater Conspiracy[4], som hadde eksistert helt siden 1993 og Mike McCready ga ut plate med The Rockfords[4]. Stone Gossard var "mellom album" med Brad.

Pearl Jam skulle selvsagt ut på veien med Binaural også! De startet med en Europa-turné, som gikk så det suste, helt til den fikk en bråstopp i en forferdelig tragedie. Under Pearl Jam's konsert på Roskilde ble ni mennesker klemt ihjel[6] av det enorme publikummet som presset og presset seg mot scenen. Resten av turnéen ble avlyst, og bandet var selvsagt knust! De vurderte å oppløse hele bandet.

 

Heldigvis gjorde de ikke det, og et par måneder senere, la de ut på en turné i nordamerika, som faktisk hjalp dem å takle det som hadde skjedd, men Roskilde-tragedien har satt sitt preg på bandet eterpå. Naturligvis! 

I 2000 bestemte forøvrig Pearl Jam, som allerede var helt positive til at publikum spilte inn, filmet og fotograferte på konsertene deres, at de skulle spille inn alle live-opptredenene sine profesjonelt, og fra og med Binaural-turneen har man kunnet kjøpe "offisielle bootlegs" av hver eneste Pearl Jam-konsert! 



1: https://en.wikipedia.org/wiki/Tchad_Blake
2: https://en.wikipedia.org/wiki/Binaural_recording
3: https://www.youtube.com/watch?v=OC-xpvOPBZc
4: https://www.youtube.com/watch?v=rzxQpHj6lRA
5: https://www.youtube.com/watch?v=mGC8vH1ftNg
6: http://www.rollingstone.com/music/news/nine-dead-at-pearl-jam-concert-20000817

 

 

8: Eksperimentene fortsetter

 

PJ-RiotAct.jpg.9ab13b7b5179dbe357d85e82e1158cc1.jpg

 

Bandet tok seg fri et helt år etter Binaural-turnéen. Medlemmene opptrådte på veldedighetskonserter og -arrangementer, spilte inn filmmusikk og holdt på med sideprosjektene sine. (Stone Gossard ga ut sitt første soloalbum, "Bayleaf"[1].) Både Brad og The Rockfords ga ut nye plater. Pearl Jam kom sammen igjen og begynte å jobbe med innspillingen av sitt syvende album tidlig i 2001. Plata ble etter hvert hetende "Riot Act".

Eddie Vedder, som tilbringer mye tid på Hawaii, hadde blitt venner med Boom Gaspar[2] som er oppvokst der, men har flyttet frem og tilbake mellom Hawaii og Seattle flere ganger gjennom livet. Han ble med bandet som studio- og turné-musiker fra og med innspillingen av Riot Act. Han blir aldri kreditert som offisielt medlem av bandet, men han er med på "alt". Han spiller keyboard, piano (Alt som har klaviatur, egentlig.)  og ikke minst sitt trofaste Hammond B-3 med Leslie-høyttalere. Solo-dueller[3] fra scenen mellom Boom og Mike McCready er noe som bør oppleves. 

 

Brendan fikk ikke være produsent denne gangen heller, men det gjorde Adam Kasper[4], som hadde vært med som lydtekniker på tidligere produksjoner. Hans avslappede stil var ganske annerledes enn O'Briens. Innspillingen foregikk i to runder - i februar og april, 2002 - i Studio X i Seattle. (Som forøvrig eies av bl.a. Ann Og Nancy Wilson[5] fra Heart.) Nok en gang hadde Ed, Stone, Jeff, Mike og Matt med seg en del demoer og idéer hjemmefra, som ble ferdigutviklet og skrevet tekst til. Låtene ble gjerne innspilt rått, uten justering/bearbeiding med Pro Tools, etc. For å ta vare på "den kreative prosessen", insisterte ofte Eddie Vedder på at første gjennomspilling skulle brukes. Det var låta!  Brendan O'Brien mikset og ferdigstilte albumet. Denne gangen var prosessen udelt positiv og inspirerende for bandet. Riot Act ble utgitt 12. november, 2002.

Musikken denne gangen, er fremdeles en blanding av "art rock" og hardrock, men denne gangen synes jeg blandingen funker bedre enn på Binaural. Jeg liker fremdeles de mer rocka tingene deres best, men likevel er dette en gjennomført bra plate produsert av dyktige musikere med et fantastisk samspill. Tekstene og stemningen er preget av den svært traumatiske opplevelsen på Roskilde i 2000, og av samfunnet ellers. 11. september-terroristangrepet i USA, f.eks. 

 

En av låtene, "Bu$hleaguer", er en ikke veldig positiv kommentar til President George Bush (d.y), og den ble ikke utelukkende godt mottatt i USA.  Eddie pleide å komme på scenen iført en gummimaske av nevnte president, og henge fra seg masken på et mikrofonstativ før han begynte å synge[6]. Hyperpatriotiske amerikanere oppfattet utrolig nok dette som å sette presidentens hode på en stake.  Under denne låta ble bandet ofte møtt av buing fra publikum, og enkelte forlot visstnok konsertene. Bandet syntes budskapet var viktig og lot seg ikke affisere av det. 

Riot Act-turnéen i 2003 inkluderte Nordamerika, Japan og Australia. Mange arena-konserter, men med forrige turné i minnet, unnlot Pearl Jam å spille på festivaler og friluftskonserter. Det ble gitt ut to DVD-er fra denne turnéen. "Live At The Garden" og "Live At The Showbox". 

 

Denne plata solgte også til gull i USA (og andre steder), men jeg tror den er den som har solgt dårligst av Pearl Jams studioplater.

Pearl Jam bestemte seg for å ikke fornye platekontrakten sin med Epic når den straks gikk ut. Det ble gitt ut et par plater til da. "Lost Dogs", en fantastisk samling rariteter og B-sider ble gitt ut 8. juli, 2003. En samleplate "Rearviewmirror", ble gitt ut i 2004, og markerte slutten på samarbeidet med Epic Records.

Senere i 2004 ble det gitt ut en aldeles FANTASTISK (I alle fall for oss litt mer enn gjennomsnittlig interesserte. Den fikk bare middels anmeldelser.) akustisk liveplate på AMG: "Live At Benaroya Hall", er et opptak fra en veldedighetskonsert for barn i Seattle, og ble sluppet 27. juli, 2004. Denne MÅ høres! Vinylutgaver av denne ("Benny" blant venner.)  selges til samlere for idiotiske summer penger. 

I 2006 ga de ut enda et livealbum. "Live At Easy Street", fra en konsert på Easy Street Records i Seattle. Denne ble kun solgt gjennom uavhengige platebutikker, som en støtteerklæring til disse.


1: https://www.youtube.com/watch?v=knfuZhTgkvo
2: https://www.youtube.com/watch?v=wY6izhqUHII
3: https://www.youtube.com/watch?v=lpHEa5Kb2Ac
4: https://en.wikipedia.org/wiki/Adam_Kasper
5: https://www.youtube.com/watch?v=HkftI1dssJo
6: https://www.youtube.com/watch?v=5nhyhlzLwIw
 

 

9: Rocker igjen!

 

PJ-PearlJam.jpg.a3cf3763ceb756bedc826eef6488df93.jpg

 

Pearl Jam var med på på "Vote For Change"-turneen[1] i 2004, og da den var over, begynte de å jobbe med oppfølgeren til Riot Act. De begynte å jobbe sammen med materialet til sin neste plate. Adam Kasper ble igjen med som produsent, og de rykket inn i Studio X i februar 2005. Denne gangen hadde de ingenting klart før de begynte å skrive musikk og tekst til låtene i fellesskap. De jobbet av og på gjennom året, blant annet avbrutt av at Eddie Vedder fikk barn, og av en turné i Nord- og Søramerika på slutten av året. Samarbeidet og energien i bandet skal ha vært bedre enn noensinne. Kanskje det var bra med en såpass lang pause fra forrige album? Det, og det faktum at de faktisk spilte sammen, "live" i studio og i øvingslokalet gjennom prosessen med skiva, gjør dette til deres beste på lenge! (IMNSHO)

 

I februar 2006 underskrev Pearl Jam platekontrakt med J Records, som tilfeldigvis i løpet av innspillingen ble et datterselskap av Sony BMG, på linje med Epic som de akkurat hadde forlatt. Bandets åttende studioalbum ble utgitt 2. mai, 2006, og er selvtitulert. Den heter altså bare "Pearl Jam", men kalles "Avocado" av fansen. Ingen poeng for å gjette hvorfor. 

Nå var tiden for "eksperimentell" musikk og kunstneriske nykker fra de tre-fire forrige albumene over. Denne gangen leverte de den kjappeste rett fra levra-rockeplata de har laget. Hardere enn det meste de har gjort, mer reinspikka og rett frem rock som treffer rett i fleisen. Endelig! Plata åpner med fem kjappe, tøffe låter. Så et par rolige låter, litt poprock, der de faktisk drar veksler på det beste fra "kunstnerperioden" sin, og flere tøffe rockere. Herlig! Bandet er tilbake til å gjøre det de gjør best, og de "spiller som de mener det", fullt øs og med åpne kort.

 

Temaene er stort sett ting som skjedde med/i USA på denne tiden. Terror, Orkanen Katrina, Irak, George Bush, etc. Ting bandet følte frustrasjon over, og som de ga tydelig uttrykk for. Plata var opprinnelig tenkt soim et konseptalbum, der låtene er skrevet sett fra en "hovedpersons" øyne, med karakterer og historier, men denne idéen la de fra seg da det egentlig ikke passet for dem likevel. 

Eddie Vedder var god venn med Johnny Ramone[2], gitarist i The Ramones. Han døde av prostatakreft i 2005, og Eddie har sagt at mange av sangene på Avocado er inspirert av hans død. Teksten til "Life Wasted" ble skrevet etter at Eddie hadde vært i Johnny Ramone's begravelse.

 

Siden Pearl Jam jo først of fremst er et live-band, skulle de selvsagt på turné igjen. I Nordamerika, Europa og Australia. Fra denne turneen ble det i tillegg til de "offisielle bootleg"-ene sluppet en DVD fra Italia-konsertene; "Immagine In Cornice"[3] og en 7CD-boks; "Live At The Gorge"[4] fra The Gorge Amphitheatre[5] i Washington. Bandet spilte på et par festivaler igjen på denne turnéen også, for første gang siden Roskilde 2000. 

"Pearl Jam" fikk velfortjent gode kritikker. Den solgte til gull, og en del bedre enn de to forrige platene. Fremdeles langt fra suksessen til de to-tre første platene, men det er jo ikke så rart...

Hør på den! 


1: https://en.wikipedia.org/wiki/Vote_for_Change
2: https://www.youtube.com/watch?v=34wASuHRuRo
3: https://www.youtube.com/watch?v=grLMyAQ-hsc
4: https://www.youtube.com/watch?v=abhATV482Gc
5: https://en.wikipedia.org/wiki/The_Gorge_Amphitheatre

 

 

10: Still going strong!

 

PJ-backspacer.jpg.f73fc715c3621e82aa55586ae26d48c7.jpg

 

Nå virket det som Pearl Jam hadde begynt å ta det hele litt mer med ro, og etter Avocado-verdensturnéen, holdt de mye på med sine egne ting og prosjekter, og spilte inn demoer og jobbet hver for seg med Pearl Jam-låter mens de hadde sporadisk kontakt med hverandre pr. e-post. Innimellom kom noen av dem sammen for å spille ting for hverandre og for å få feedback, men en god stund var det slik det fungerte, ved siden av alle andre prosjekter medlemmene hadde gående. 

Bandet ble invitert til å spille inn en cover[1] av The Who's[2] "Love, Reign O'er Me" (Eddie Vedder er The Who-fan på sin hals!) til soundtracket til filmen "Reign Over Me", og da kom hele bandet sammen, og tok med seg gode, gamle Brendan O'Brien for å produsere låta. Det funket så bra at PJ og Brendan ble enige om at nå hadde det vært kult å lage en ny plate sammen. Som sagt, så gjort.

 

....Men ikke før Brendan hadde remastret og remixet "Ten", som Pearl Jam egentlig alltid hadde vært litt misfornøyd med "druknet i etterklang"-lyden på. Denne remasteren ble gitt ut som en bonusplate sammen med den originale Ten, når den ble reutgitt som "Ten Redux"[3] i mars, 2009. 

Da de begynte å jobbe med sin niende plate, var det første gang siden Yield, at Brendan O'Brien var produsent på et Pearl Jam-album, og denne gangen lot de han få bestemme en god del mer. Han kom med en god del input og feedback, og bandet hørte på forslagene hans, i motsetning til tidligere, da deres egen upåvirkede mening om lyden var det eneste som gjaldt. De startet med å lage demoer og å faktisk øve på låtene (noe de ikke hadde gjort på veldig lenge) hjemme i Seattle, og spilte inn låter gjennom flere perioder ved Henson Recording Studios i Los Angeles, fra mai, 2008. I februar 2009 begynte selve innspillingen. Først i to uker i Los Angeles, og så, i april 2009; to uker til hos Brendan i Atlanta, før plata var ferdig.

 

"Backspacer" ble sluppet 20. september, 2009, på Pearl Jams eget plateselskap, Monkeywrench Records. (Med en distribusjonsavtale med Universal.)

Denne gangen var tekstene vesentlig mer positive og optimistiske enn før, og musikken mer "pop" enn tidligere. Fremdeles konsis rock'n'roll, men altså med litt pop-elementer og kanskje litt new wave-inspirasjon her og der. Kjappe rockelåter og en "feeling" mer lik den man får når man ser bandet live. Energisk, forfriskende og engasjerende. Ikke så "politisk" som før.
 

Backspacer debuterte på første plass på Billboard's top 100. Noe ingen av Pearl Jam's plater siden No Code hadde gjort, men den solgte "bare" til gull i USA.  Den fikk positive omtaler og gode kritikker alle andre steder enn hos flinkis-hipsterne i Pitchfork. 

Pearl Jam reiste igjen på "verdensturné", som denne gangen inkluderte Norge. De spilte i Oslo Spektrum, 9. juli, 2012.[4] (Se konserten i fotnoten!)

Et nytt live-samlealbum ble gitt ut med låter fra konserter mellom 2003 og 2010, som en oppfølger til "Live On Two Legs". "Live On Ten Legs" kom ut 17. januar, 2011.

Våren 2011 ble VS og Vitalogy også reutgitt.

 

Pearl Jams 20 års jubileum i 2011 ble behørig markert med en "PJ20"-jubileumsturné[5] i USA og Søramerika, samt en egen festival; "PJ20 Weekend"[6]. For ikke å snakke om dokumentaren om Pearl Jam fra starten til da, av Cameron Crowe: Pearl Jam Twenty[7], som alle med et snev av interesse burde se. Den er kul. Absolutt verdt de 39 kronene eller hva det nå koster å leie den på iTunes!  I tillegg kom soundtracket fra filmen, med låter og rariteter fra Pearl James karriere ut på plate.

Så, nå er det mye action rundt Pearl Jam, og live er de fremdeles helt uovertrufne. ...Og de gir seg ikke heller. 

I perioden mellom Avocado og PJ20 ga Eddie Vedder ut sine to soloalbum, som er verdt å sjekke ut. Han laget et helt album til soundtracket[8] til filmen "Into The Wild", som ble sluppet 18. september, 2007, og sitt andre og foreløpig siste; "Ukulele Songs"[9], som kom ut 31. mai, 2011. 

I 2010 ble Soundgarden gjenforent, så Matt Cameron er nå trommis for to store band. De ga ut en plate i 2011, med påfølgende verdensturné.

Jeff Ament startet et nytt band, Tres Mts[10], som ga ut et album i mars, 2011.

1: https://www.youtube.com/watch?v=d7yEqPMlQH0 
2: https://www.youtube.com/watch?v=fay1uk7wpnQ
3: http://pitchfork.com/reviews/albums/12873-ten-deluxe-edition/
4: https://www.youtube.com/watch?v=jVTObkzyVuI
5: https://en.wikipedia.org/wiki/Pearl_Jam_Twenty_Tour
6: http://antiquiet.com/reviews/shows/2...-review-recap/
7: https://en.wikipedia.org/wiki/Pearl_Jam_Twenty

8: https://www.youtube.com/watch?v=gp9y1bCynTw
9: https://www.youtube.com/watch?v=hsQWAyh9Z6o
10: https://www.youtube.com/watch?v=xdfJHaKcBxk

 

 

11: Voksne?

 

PJ-Lightning_Bolt.jpg.19fc7767c11a654952f98f45e8e80dbf.jpg

 

Allerede i 2011 begynte Ed, Jeff, Stone, Mike og Matt å skrive på låter til sitt neste album. De hadde en del outtakes fra forrige runde også, og fra disse ble i alle fall låta som skulle bli "Pendulum" med til den neste plata. I mars, 2012 troppet de opp i Henson Recording Studios i Los Angeles, der Brendan O'Brien gjør de fleste av innspillingene sine. For selvsagt var det Brendan som skulle produsere denne gangen også.  De spilte inn sju låter, før de bestemte seg for å ta en pause. Låtene fikk ligge og vente, mens bandet gjorde sine, separate ting og bestemte seg for hva de ville gjøre med Pearl Jam fremover, litt fordi de følte at låtene de hadde laget ikke holdt helt den kvaliteten de burde ha for å utgjøre deres nye album..

 

I pausen var ikke de enkelte medlemmene akkurat passive.  Eddie Vedder dro ut på soloturné[1], Stone Gossard hadde nettopp gitt ut plate med sitt gamle sideprosjekt, Brad, og reiste på Europaturné med dem, Matt Cameron hadde mer enn nok å gjøre med sitt andre store band, Soundgarden, Jeff Ament ga ut soloplata "While My Heart Beats"[2] og Mike McCready startet sideprosjektet "Levee Walkers"[3] sammen med Duff McKagan fra Guns'N'Roses[4] og Barrett Martin fra Screaming Trees[5], i tillegg til en gjenforening av Mad Season. (Selvsagt dessverre uten Layne Staley, som døde i 2002.)

 

I mars 2013, kom bandet sammen igjen for å fortsette arbeidet i Henson Recording Studios, og da hadde de med seg låtmateriale som de hadde jobbet med hver for seg i sine respektive hjemmestudioer. De brukte seks nye uker der på å ferdigstille låtene og å spille dem inn. Nå var de mye mer fokusert, og opptatt av at plata skulle bli bra. Brendan O'Brien spiller keyboard på i alle fall én låt påplata, i tillegg til Boom Gaspar, selvsagt.

Pearl Jams tiende og foreløpig siste plate, "Lightning Bolt", ble sluppet 14. oktober, 2013. (....og dagen etter i USA.) 

 

Tematikken og tekstene handler om, vel... det samme som de alltid har handlet om, egentlig.  Nå er de mer reflekterende i stedet for sinte, men det er kanskje ikke så rart, siden gjennomsnittsalderen i Pearl Jam var nesten 49 år i 2013, så de var ikke sinte, unge menn, lenger.  Låtene er tidvis litt pønka, og andre ganger noe mer "eksperimentelle" i utttrykket igjen, men denne gangen er arrangementene og tekstene mye enklere og rett frem. Jeg må vel si at de også på en del låter har nærmet seg arena-rocken noe med denne plata. Men så funker jo også låtene veldig bra live! ...Og de fyller jo arenaer, så... 

Lightning Bolt debuterte på første plass på Billboard-lista, og fikk jevnt over "middels pluss" til gode kritikker. 
 

Selvsagt skulle PJ ut på veien igjen, pg de begynte med en USA-turne, sent i 2013, så i Oseania i januar, 2014. Etterfulgt av en Europaturné og en Vestkyst-turné i USA, sommeren og høsten 2014. De spilte på Telenor Arena i Oslo den 29. juni, 2014[6]. En fantastisk konsert! 


1: https://www.youtube.com/watch?v=YZgXSs4aBzs
2: https://www.youtube.com/watch?v=F-mDVE4ZWeI
3: https://www.youtube.com/watch?v=MRcswZUBIH0
4: https://www.youtube.com/watch?v=o1tj2zJ2Wvg
5: https://www.youtube.com/watch?v=eAhFxGVzuE4
6: https://www.youtube.com/watch?v=syRhvOvIDro

 

 

12: Veien videre

 

PJ-2017.jpg.455f0dc7908796a17b373367f00ebcbf.jpg

 

Da har vi vært gjennom Pearl Jams historie og diskografi fra 1990 til nå, og selvsagt skal den ikke slutte her.  ...Men det skal nok denne artikkelen. 

Hva Edward Louis Severson, Jeffrey Allen Ament, Stone Carpenter Gossard, Matthew David Cameron og Michael David McCready vil gjøre i fremtiden er uvisst, men jeg har klokkertro på at det blir bra. 

Bandet var på turné i Søramerika, høsten 2015 og i USA og Canada, sommeren 2016. 

I 2016 ble Temple Of The Dog[1] gjenforent, og Matt, Stone, Jeff og Mike turnerte for første gang skikkelig med det bandet, i Nordamerika høsten 2016, sammen med Chris Cornell (som i en alder av 52 år fremdeles har stemmen og lungekapasiteten til den ildsprutende 26-åringen som først sang låtene i 1990). "Alle" håper på at de tar med seg TOTD til Europa på en skikkelig turné i 2017. Det kan virke som det kan være et visst monn av hold i ryktene også. Det vil i så fall bli spektakulært!

Matt Cameron har jobbet med Soundgardens nye album i 2016, og det kan jo dermed hende at han får mer å gjøre på den kanten fremover.

Mike McCready jobber muligens med en plate med sideprosjektet Levee Walkers.

Jeff Ament ga ut plate nr, 2 med sitt sideprosjekt RNDM, "Ghost Riding"[2] i 2016, og giftet seg dessuten. Det kan jo ta litt tid. 

Stone Gossard jobber med Brad igjen (som han vel insisterer på at ikke er et "sideprosjekt", men likevel...) og ga ut en ny låt[3] nå, denne måneden.

Hele bandet engasjerer seg forøvrig i miljøvern[6] og veldedighet, og mener mye (Vel, Eddie Vedder, i alle fall.) om USA's politikk.

Både Jeff Ament og Mike McCready har nevnt i intervjuer at det er sannsynlig at Pearl Jam går i studio igjen i løpet av 2017, så vi kan håpe på nok en plate snart.  Det er jo fire år siden Lightning Bolt. Likevel jobber Pearl Jam i sitt eget trivselstempo nå, og det er nok bra. Det er sannsynligvis derfor de har holdt ut så lenge, fordi de gjør så mye annet hver for seg innimellom, og kommer sammen og drar på at par-tre ukers turné en gang eller to i året, eller lager en plate. 

Det går også rykter om konserter i 2017, men slike rykter er det jo ganske lite risikabelt å sette ut: Det har ikke gått et eneste år siden de startet opp for 26 år siden uten at Pearl Jam har spilt konserter for fansen. Et par år rundt år 2000 var det bare en håndfull, men uansett.  Bandet er til for å spille live, og det kommer de etter alle solemerker til å fortsette å gjøre. 

25 år etter at et bands (eller en artists) første plate kommer ut, er de kvalifisert til å nomineres til "The Rock And Roll Hall Of Fame Museum". Høsten 2016 var det 25 år siden "Ten" kom ut, og ikke overraskende ble Pearl Jam nominert[4]. De ble stemt inn, og den 7. april, 2017, innlemmes de i Rock And Roll Hall Of Fame, av ingen ringere enn "Uncle Neil"[5].

Med det, takker jeg for oppmerksomheten rundt Pearl Jam, og håper at alle disse skriveriene har fått noen til å (gjen)oppdage Pearl Jam, og kanskje til å dele min begeistring for musikken deres!


6: https://pearljam.com/acts/carbon
1: https://www.youtube.com/watch?v=JZfAAhzJOlI
2: https://www.youtube.com/watch?v=Ooyvd-NeukA
3: https://www.facebook.com/bradcorpora...4518381244132/
4: https://www.rockhall.com/inductees/pearl-jam
5: http://consequenceofsound.net/2017/01/godfather-of-grunge-neil-young-to-induct-pearl-jam-into-rock-and-roll-hall-of-fame/

 

 

 

 

  • Like 4
  • Thanks 1


4 kommentarer


Anbefalte kommentarer

Bare blodfan som kan skrive et så omfattende essay.:)Du fortjener flere likes, men kan bare gi ett pr. innlegg.

  • Like 1

Del denne kommentaren


Lenke til kommentar

Blodfan, fanboy... If the shoe fits. ;)

 

Jeg brukte opp mine likes i går, så du får ikke noe(n flere), du heller. ;)

  • Like 1

Del denne kommentaren


Lenke til kommentar

Utrolig bra, har mye på CD selv, og det spilles regelmessig her i huset. Tror jeg må handle et par på vinyl også, siden vinyl blir prioritert lydkilde her hos meg fremover. Om jeg skal handle 3-4 album.... hvordan prioriterer jeg de?

  • Like 1

Del denne kommentaren


Lenke til kommentar

De er ganske forskjellige fra album til album, så det kommer litt an på hvem du liker best. Mange av dem har vært ganske vanskelige/dyre å få tak i. Ten, «Pearl Jam», Binaural og Riot Act ble akkurat gjenutgitt, og Vitalogy, No Code og Yield for et år eller to siden. Vs tror jeg ikke behøver å bli så kostbar, og i hvert fall ikke Backspacer og Lightning Bolt.

 

En startpakke på 3-4 vinylplater? Ten, Vs, Pearl Jam og Yield, kanskje? 

Del denne kommentaren


Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...